lørdag 5. juli 2014

St. John, dans, prat og plaskregn

Tirsdag 24. Juni
Fridag, det vil si at dagen startet med en tur i kapellet, etterfulgt av tid til å sitte å lese. Igjen så øvde eg litt på portugisisk med å sitte med både en engelsk og en portugisisk bok, og prøvde å forstå mest mulig av det som ble skrevet av i den portugisiske. Siden været i dag var kjempeflott, tenkte vi at vi måtte ta oss en tur i bassenget i hagen. Det ble både svømming, lek, og lengdetrening under vannoverflaten. Etter badingen var det på tide å friske opp litt danseferdighetene, fordi i kveld skulle det være St. John feiring (St. Hans). Bordene og benkene i stua hadde blitt forflyttet bort til trreningssenteret, og dette frigjorde stor plass til oss slik at vi kunne danse. Igjen var det dansene Forró og norsk folkeswing som var på menyen, i sin aller enkleste form av begge sorter. Det er ikke så lett som det ser ut som, og det er bare begrenset hvor mye vi faktisk klarer å få lært før kvelden kommer.

Vi får en liten pause før kveldens fest starter, så da begynner drøsen med Kyle fra Texas som jobber med rusavhengige i Saõ Paulo, og hvordan de hjelper folk ut fra det problemet der. Dette er eksta interressant fordi heime "jobber" eg litt med det samme med å bu i et 22B-hus gjennom Salem, der vi bur med tidligere rusavhengige eller andre som av forskjellige årsaker har falt litt ut av samfunnet. Kyle forklarer hvordan han som er utdannet økonom bruker den kunnskapen til å lære de rusavhengige om det å sette seg mål, om hvor mye det faktisk koster å kjøpe på kreditt, sette opp budsjett, lære de å spare og ikke bare kjøpe på impuls. Han forteller om rusavhengige som plutselig begynner å skjønne at de kan klar å spare opp penger til det huset de ønsket seg, eller at det faktisk er håp, bare de klarer å ta seg litt sammen. Gjennom 6 uker går de gjennom de forskjellige temaene i gruppesamtaler, der mye av jobben er å spørre gode spørsmål som får de til å realisere at det faktisk er mulig å endre på situasjonen deres.

Vi kunne pratet lenge, og delt erfaringer vi har gjort fra to helt forskjellige kulturer og hvordan det blir gjort på den ene plassen eller den andre, men nå var tiden plutselig inne for å feire St. john. Vi var alle invitert til mais/kornfest i hallen, og vi fikk alle utdelt en tallerken med kokt maiskolbe, en rotfrukt som smakte som komle, maisboller, maisstuing, korn med smør brød, og en hel andre produskter som var laget av korn og mais. Videre på programmet var det dans, og Colombiateamet fremførte noen søramerikanske danser. Med både fellesdanser, og noen pardanser som var mer som to fugler som prøver å vise seg frem tilhverandre, men som faktisk ikke er borti hverandre.

Video snart:

Det er leid inn et egent band som holder musikken og stemningen oppe utover kvelden, og snart e det tid til å vise hva vi har lært av undervisningen tidligere, og folk begynner å by opp til Forró. Det er mye variert kvalitet ute på dansegulvet, men alle koser seg. Gøy er det. Vi blir samlet og det blir noe fellesdanser, ringdanser og slikt. Litt stress å få med seg hva vi skal gjøre når instruksjonene skjer på portugisisk, så da er det bare å bruke øynene for det de er verdt. Ved å prøve å imitere noen av de brasilianske vil eg si at eg klarte meg så som så. Videre på kvelden får eg også visst litt swing, og det er gøy å sjå at den korte undervisningen som ble gitt tidligere har synket inn, og vi danser som om vi begge har gjort det lenge. Gøy med dans. Kvelden ble avsluttet med å danse kosten over hallen og gjøre det rent i lag med 5 andre personer. Det ble ikke så mye båltenning denne gangen, men dans og mat veier godt opp mot den norske tradisjonen.

Onsdag 25. Juni
En kort og enkel dag i dag. En kort tur til kapellet på morgonen, som ble etterfulgt av en del lesing og slappe av utover dagen. Følte for å ta en fridag i dag, så ble ikke med inn til sentrum, men ble værende på basen og leste og øvde portugisisk i lag med Kyle. Vi fant ut at vi måtte bevege litt på oss, og begynte å gå en runde rundt basen mens vi øvde og pratet. Etter 12 runder hadde det plutselig blitt mørkt, og det var på tide å ta i mot en nytt team fra Mexico som ankom basen. 

Kvelden ble brukt til å ha en lengre samtale med en brasilianer, der ca alt ble pratet og sagt på protugisisk, fordi personen ikke kunne snakke engelsk. Det er gøy å we at det går ann å forstå og gjør seg forstått, selv med et begrenset vokabular.

Torsdag 26. Juni
I dag skulle det være kamp mellom Usa og Tyskland her i Recife så det betyr at det kommer mange turister gjennom togstasjonen, og vi velger derfor dette som en bra plass for å oppholde oss. Uheldigvis har det plaskregnet hele dagen, noe som resulterer i oversvømmelser i byen, med vannhøyder opp til kne og hofter noen plasser i byen, og vi må også kle oss godt før vi beveger oss ned til togstasjonen. Tiden mine regnjakker ble ødelagt rett før sommeren, har eg ikke tatt med noen av dem ned hit, og må derfor ta på ulltrøye (selv om det er 22 grader ute), og trer en søppelsekk over kroppen for turen ned til stasjonen.

Der nede er det en gjeng av oss som hjelper de lokale med å være tolker, en annen gjeng deler også ut flyers mot menneskehandel. Nederlenderne blir brukt som tysktolker, selv om dei egentlig ikke snakker det språket. Uansett, folk får kjøpt togbillett og komt seg videre til kampen, og stemningen er god, og vi får også opplyst mange om problemer i brasil og hva de kan gjøre for å hjelpe.

Etter middag ble eg invitert på pizzeria, så da tenkte eg "hvorfor ikke", og ble med selv om eg egentlig var mett. Godt var det, og takker aldri nei til god mat og juice. Ble med mer for praten enn for maten denne gangen. 

Tilbake på basen hadde eg også en lengre samtale med en businessmann fra Tyskland som fortalte om hvordan han var kristen i næringslivet, og hvordan han som var en headhuntet person kunne bruke guds prinsipper i det arbeidet han gjorde. Selv om han hadde laget musikk som hadde blitt spilt for millioner, eller at han hadde vært konsulent for både regjering og mange av de største bedriftene i Tyskland, så var det ingenting til å det å kjenne Jesus, og stå opp hver måren og be en halvtime før han går på jobb for å sette seg selv i rett modus. En halvtime til å gire seg selv opp, og legge fra seg selv og bli fylt av ånden hver morgen. Slik at han kunne komme glad og smilende og imøtekommende hver dag, selv om det var tidlig mandags morgen. Inspirerende å hørre på de mange tankene han hadde gjort.

Knut
Som lærer seg dans, om guds arbeid i både næringsliv og blandt rusavhengige, og koser meg med møtet med nye folk.

søndag 29. juni 2014

Recife by, 1000 galne brasilianere, og god stemning

Mandag 23. Juni
I dag hadde vi nok en ny fridag, og det måtte vi jo bruke på den beste måten som. Etter frokost og dagens bibelstudie stakk meg og Caio til byen. Caio hadde nemlig mast i ei uke om at vi måtte komme oss inn til byen for å få i oss noe skikkelig mat. (personlig klare eg ikkje sjå at ris, bønner, spagetti, kylling og kjøttdeig er noe vi kan bli lei av. Men, eg kunne ikkje være igjen på basen når folk skal ut, så da blir vi med) så igjen tok vi turen til et kjøpesenter i sentrum og fikk kjøpt oss noe skikkelig mat. Etter et godt måltid med biff og pasta, og en haug med smakstester, skylt ned med god fruktjuice fra jungelen, var det på tide å finne ut hva vi skulle gjøre i dag. 

Siden Caio er brasilliansk, snakker portugisisk, kommer fra et varmt land, og er utadvendt (og eg er norsk, kan ikkje språket, kommer fra et kaldt land og i følge noen på basen innadvendt), bestemmer vi oss for at eg skal snakke med mannen i turist informasjonen om hva det er å gjør i Recife. Vi får et kart over byen, og får en del sirkler tegnet inn som viser hvor vi finner forskjellige serverdigheter. Og vi beveger oss så ut til bussen for å komme oss ut til gamlebyen.

Der venter vi ca 20-30 min før vi finner ut ar bussen er innstilt i dag, så vi tar en annen buss til metroen og kjører på skinner inn til byen. Det praktiske i Brasil er at viss du har kjøpt en billett på bussen, så kan du bruke den samme på toget og på neste buss, selv om de ikkje bruker kvittering eller noe slikt. Så vi hopper på en buss fra metrostasjonen og inn til sentrum og går det siste stykket ned til gamlebyen. Der er det gamlebygninger, stablet etterhvetabdre i slle retninger, og stilen er fra ca 1600-tallet og mange av bygningene minner meg om slottet i Norge. 

Siden vi skulle bli kjent med byen så gjekk vi gatelangs, og så på det som kom mens vi gjekk. Kanskje vi skal gå ned denne gaten, eller ganske bort til neste sirkel på kartet. Caio blir litt engstelig til tider når eg ønsker å gå inn i bakgårder for å sjå på de gatene. 

Vi tar derfor ca samme vei tilbake og går gjennom en liten park med pavilion og det er et par der som øver på å danse, og eg stiller meg opp litt lengre vorte for å prøve å kopiere det de gjør. Caio mener at eg heller må prøve å lære meg litt samba, og prøver å lære meg stegene. Problemet er at han kun kan danse samba fort, og da er det vanskelig å se hvordan bevegelsene egentlig skal gjøres. Ei eldre dame passerer oss litt lengre borte og flirer litt av mitt håpløse forsøk på å danse. (For meg betyr dette at dette kanskje er en person som har mer peiling, eldre damer har jo gjort dette hele livet, så da går eg bort til henne og spør om hun kan lære meg det). 
Høyre fot frem, høyre hæl med ventre stortå, og tilbake med høyre fot, så det samme med venstre fot. Startet med store bevegelser for å få inn hva vi gjør, før vi økte tempoet og fikk også med hofter og skuldrer. Eg takker og bukker for instruksjonen, og vi beveger oss videre med en liten ny skills.

Flere gater blir utforsket, og vi går litt her og litt der. Rundt oss strømmer det mange brasillianere kledd i gul som skal ned til Fifa Fun Fest omrpdet for å sjå fotballkampen mellom Brasil og Kamerun. Vi slenger oss med, og der står vi med noen tusen ville brasilianere. I det første mål kommer kommer jubelen. Hendende spretter i værs, og det er hoiing og dansing rundt oss. I det Kamerun får inn målet sitt er det som om alle puster dypt inn på likt, og vi kan nesten føle på vakummet som oppstår i mengden. 

I pausen begynner det å regne, og når alle andre beveger seg vekk for å kanskje kjøpe seg litt mer øl eller drikke bruker vi muligheten til å bevege oss lengre fremover. Det virker som om mange av brasilianerne ikkje har sett kvitinger før, fordi rundt meg hører eg stadig folk som roper "white man", "beauty", og folk stopper opp for å ta bilde i lag med meg. Muligens de tenker "kanskje han er en kjendis, så bedre å ta sjangsen når vi har det". Og når det blir tett med folk er det plutselig noen som klyper meg i rumpa. Det er umulig å vite hvem som prøver å få oppmerksomheten, og eg ler av det hele. 

1000 liter øl regner fra himmelen i det de neste målene renner inn og stemningen er igjen på topp blandt brasilianerne. Burde nesten tatt med ørepropper for ikkje å miste hørselen blant all jubelen, men det får bli til neste gang. Når kampen er ferdig tuslet vi ned til havna igjen og hadde litt gatemat. Brød, en type stuing og reker. Vi setter oss ned på et stort square og spiser maten og spytter rekeskall. Før vi tar turen innom Subway for å kjøpe noen cookies. Mens vi står der i køen er det igjen noen foran oss som ser at eg ikkje hører hjemme i Recife og lurer på hvor eg kommer fra. De prater veldig godt engelsk, og vi finner ut at de er jo ganske hyggelige, og bestemmer oss for å sette oss ned med dem å ete litt. Av de 6 vi spiste med så var 2 ingeniørstudenter og snakka godt engelsk, mens to av dem ikkje kunne engelsk, og følte seg litt utenfor samtalen. Betingelsen for at vi ville spise med dem var at de måtte underholde oss godt, for at vi skulle gidde. Vi finner ut at vi skal samme vei heim, og kan likså godt ta følge.

De beklager viss de ikkje har vært så underholdene, men eg bruker muligheten til å lære mer om Brasil så for meg så gjekk det greit. Meg og Caio hadde brukt hele dagen på å prøve å finne en høy byggning som vi kunne gå til topps i, men vi hadde ikkje klart å finne noen, i tillegg så var det jo brasilkamp i dag, og da er det fridag i Brasil, og ting holdes stengt. Vi spurte så våre nye venner om hva det var å gjøre i Recife. Visstnok ikkje så mye. 

Når vi har komt oss til metroen er det kun 2 jenter igjen av de 6, fordi de andre skulle andre veier. På metroen blir eg forklart at det skal være stor fest i Brasil i morgen, pga St Joan (St. Hans hjemme) og da er det vanlig å ha mat og dans. Eg spør hun ene om hun vil lære meg den dansen. I følge henne kan hun ikke danse, og å danse på metroen er noe vi hvertfall ikke kan gjøre. "Vell, sjå deg rundt. Ingen av disse folkene rundt deg vet hvem du er, og eg er nordmann, så ingen vil hvertfall kjenne meg igjen. Og du vil nok aldri møte dem igjen, så det er vel ikkje noe problem." Sier eg. Hun nøler litt, men går med på å danse viss eg er med. Lett. Pardans må jo danses som et par. Så da danser vi foho (?) før eg lærer henne litt norsk folkeswing. I det vi kommer til endestasjonen og de skal en annenvei enn oss, går Caio inn for å gi dem en klem. Brasiliansk kultur, så får vel gjøre det eg også tenker eg. I det eg klemmer jenta eg danset med på toget hadebra spør hun lavt "kan eg spør deg om et spørsmål?". Ja selvfølgelig, og tenker at hun skal spør om å kunne legge meg til på facebook eller ta et bilde eller noe i den duren, men "Kan eg kysse deg?" kommer istedet. Eg blir helt satt ut, hva er det for et spørsmål? Er dette brasiliansk kultur dette også? Var det virkelig slike signal eg hadde sendt ut? Sånn gjør man ikkje, hvertfall ikkje viss man har kjæreste. Halvveis forvirret, og i mangel på bedre svar er alt eg kan sei "nei". 

På vei tilbake til basen ler meg og Caio av situasjonen, og eg har fått enda et møte med den brasilianske kulturen. 

Knut
Hviting som visst nok er populær her nede.

lørdag 28. juni 2014

Vedlikehold, bønnehus og dansing i regnet

Lørdag 21. Juni
Endelig en dag eg fikk sove lenge, og i dag var det min tur å jobbr med vedlikehold av basen. Meg og 4 ansre staute karer fikk i oppgave å grave ei grøft rundt et hus for å senere kunne legge ut rør der. Med ca 28 grader og skinnende sol fikk vi utdelt spader, hakker og en brasiliansk spade til å grave 40 cm nedover. I følge de andre jobber eg mye mer systematisk enn de andre, der g tar den samme bevegelsen om og om igjen og lager en mye rettere grøft en dem. Dermed får eg fort ansvaret for å lede an og vise hvor de andre skal grave. 

Plutselig var det lunsj, så vi ble ikke helt ferdige med all gravingen. Etter lunsj stakk vi til byen og besøkte det lokale ihope (international house of prayer). I et hyggelig hus på siden av av en av hovedgatene i Recife kan folk komme 24/7 for bønn og lovsang og det vil alltid være noen tilstede som er i bønn. Vi blir med på festen en 1-2 timers tid med bønn, lovsang. Det blir spilt både portugisiske sanger som eg burde visst den engelske sangteksten til, men som noe vet så er det ikke så lett for meg å lære seg sangtekster, i tillegg til noen engelske sanger. Bak meg er det folk som roper og hoier, noen danser, noen spiller instrument, noen leser bibelen, og flyten blir brudt en gang innimellom for å ha høytlesing fra bibelen eller en fellesbønn over høytalerne. 

Det er så godt å bare komme i guds nærvær innimellom, og søke hans vilje gjennom bønn. Mediterer litt ved hjelp av Du-Gud-Djevelen prinsippet, som går ut på å først legge vekk egne bekymringer, tanker og ærkjenne at vi er svake, bekjenner synd og legger de på Gud, før man går videre på å huske på hvem Gud er og karaktertrekk med han, hva han sier at vi skal gjøre og hans nåde, og tilslutt luke vekk løgner djevelen har gitt oss, som fører til at vi ikke lever det livet gud ønsker for oss, med den friheten, den helligheten og løftene som han har lovt oss. 

Etter vi er ferdige i ihope beveger vi oss bort til markedet. Der venter vi på at en buss skal komme å plukke oss opp, og vi har også litt tid til å gå rundt på markedet før bussen kommer. Eg stiller meg i kø for å få en tapioca, og gjennom gatestanden ser eg at bussen eg skal på kommer. Heldigvis er det en gjeng som skal på bussen så eg har god tid, tenker eg. Men tapiocaen blir ikke ferdig like fort som eg hadde forventet, og plutselig er det ikke så mange igjen i køen som går på bussen. De prøver å vinke til meg og eg sier at eg kommer. Tapiocaen blir pakket inn, og eg får sprunget ned til bussen som nå bare hadde en person igjen i køen, og eg får hoppet gjennom bussdøra før den slås igjen. Så gikk det denne gangen også, heldigvis. 

Søndag 22. Juni
Lite som skjedde, bortsett fra litt bibellesing, prating med folk på basen og øvde litt portugisisk, før vi stakk inn til byen. I dag tok turen til en stor lokal lekeplass som det var mange familier til stede ved. Vi har med både sjongleringsballer, trikseflagg og en hel gjeng som kan danse, så vi lager til et lite show. Det er en stor gjeng som kommer som tilskuere mens vi beveger oss videre i showet vårt, videre til danseinnslagene. En gjeng av oss går rundt i parken og forteller vårt budskap og fpr også be for noen folk. Danseshowet blir plutselig avbrutt, fordi på 3 sekund så går været fra overskyet til plaskregn. Mange av oss innser at vi ikke rekker å komme oss under tak før vi blir blaute, så vi fortsetter heller bare å danse i regnet og nyte det fantastiske været som vi har. Det er jo en kjempe befriende følelse å kunne plaske rundt plaskregn, uten å bli kaldt som i Norge. 

Tilbake på basen tar vi oss litt gatemat rett utenfor porten til basen, og kvelden fortsetter med rummikub og film. Lyden som skulle være påmengelsk var så svak at ingen av oss klarte å høre det, og teksten var  portugisisk, så det var ikke så lett å følge med på detaljene som skjedde. Men, sånn skjer. 

Knut
Som graver i både jord og i meg selv

torsdag 26. juni 2014

Tyver, ny kamp og vi blir stoppet av politiet

Torsdag 19. Juni
I dag tok turen til et square i byen hvor vi hører at det er mange folk som forsvinner til menneskehandel. Toget stopper ca 100 meter etter qt den har forlatt togstasjonen, men den klarer å starte på ny, og vi kommer oss av gårde uten for mye venting. Når vi kjører utover til byen stopper plutselig toget igjen, og vi står helt stille, og denne gangen måtte vi forlate toget og hoppe over på et annet tog som skulle ta oss videre til byen. 

Vel fremme på torget begynte vi med bønn, og fortsatte lenge med dette fordi vi kunne kjenne at det var en kraftig mørk ånd over området, før vi gjekk rundt på området med banner og hadde mindre drama og dans for å tiltrekke oss tilskuere. Vi tar oss også en tur rundt kvartalet, med noen jenter i bånd, og noen andre av oss som går ettter med banner og roper "quebre o silêncio" (bryt stillheten). På veien kommer det en mann springene fort forbi oss, og kort tid etterpå kommer det en hvit mann springende etter og roper "tyv, tyv". Fra vår synsvinkel så det ut som om raneren vant denne gangen. 

Tilbake på torget fortsatte den spirituelle krigføringen, og opp til flere personer kunne kjenne det fysisk på kroppen at det var andre ånder som også ønsket å oppholde seg rundt oss. Noen av jentene på teamet brøt plutselig ut i gråt, og forstod ikkje helt hvor det kom fra. Vår respons var da lovsang og mer bønn. Vi skulle til å rigge oss opp for å ha et danseshow, men det kom en mann med bibel i hånda og topte og skjelte, og skrek om at folk måtte omvende seg, og at vi var fra djevelen. Han ville ikke høre på oss når vi pratet til han, og vi fant ingen annen mulighet enn å bevege oss litt lengre ned på torget for å ha vårt show. Vi får en stor gjeng som stopper opp og følger med, og vi kan se at de liker det de ser ut fra applausen etterpå. En tung, men viktig utflykt var gjort.

Når vi så kom tilbake til basen var det ikkje mer mat igjen til oss, men kjøkkenet fikk disket opp noe til oss. Etterpå var det feiring av 3-års bryllupsdag til et par på basen, og dette ble feiret med kaker og brus. Og en hel gjeng samlet. Paret ble løftet frem gjennom bønn og velsignelser og håndpåleggelse.

Knut
Som opplever noen av de mørke sidene av Brasil

Fredag 20. Juni
I dag fikk vi besøk av en misjonær fra Kina og det arbeidet som blir gjort der borte. Spennende å hørre om hvordan ting blir gjort i alle verdens hjørner, og vi fikk presentert mange spennende historier om hvordan det var å jobbe der borte. Vi fikk høre om taktikker om hvordan kineserne undertrykket noen menneskegrupper, og hvor lett det kan være for de å stenge av internetten for en hel landsdel, i frykt for at de skal få informasjon om forhold utenfor seg selv, og få innflytelse derfra.

Portugisikøvingen fortsetter, og i dag kjøpte eg en portugisisk bok, og begynte å lese den ved hjelp av google translate. I starten måtte nesten hvert eneste ord og setning søkes opp, men etter bare kort tid begynte eg å gjenkjenne mange av ordene som blr brukt om igjen, og da økte hastigheten litt. 

Også i dag var det kamp i Arena Pernambuco og vi tenkte oss ut også i dag for å proklamere urettferdigheten mange personer lever i, slik at fol blir oppmerksomme på hva som skjer, og at seksuell utnyttelse og menneskehandel er virkeligheten for mange. Noen gikk bort før kampen startet, og noen gikk bortover slik at vi kunne være der når kampen var ferdig. Eg var med i den siste gruppen. Når vi hadde gått halvveis bortover til stadion ble vi stoppet av militærpolitiet som kom ridende på hest mot oss. Ingen utenom de med gyldig billett fikk lov til å komme nærmere stadion. Litt pga demonstasjoner den siste tiden, og også for å hindre mange selgere å springe rundt stadion. Vi pratet litt med dem, og de syntes det vi gjorde var veldig bra, og de begynte å ta noen telefoner til personer høyere oppe i systemet for å kunne innvilge muligheten for at vi kunne komme nærmere stadion. Dessverre fikk de ikke noe svar, og vi måtte endre retning på vår utflykt. Så i stedet for å stå utenfor stadion, gjekk vi nå bort til togstasjon og rigget oss opp der. På veien fikk eg plutselig akutt trengsel til å gå på do, og eg måtte spør noen av de som pratet portugisisk i gjengen til å spør om nærmeste toalett. Heldigvis fikk eg låne en i den lokale butikken. Ulykke avveget.

Vi fikk også med oss siste del på en lokal tv i støket. Før vi delte oss opp i mindre grupper. En gjeng på ca 15 personer fikk gå inn på stasjonen, og var med å hjalp til med å vise vei, evangelisere, og spre oppmerksomhet rundt seksuell utnyttelse, og hva folk kan gjøre. En annen gjeng av oss fikk i oppgave å gi ut kjeks med bibeltekster eller bibelbudskap til personene som var på vei inn på toget. Den ene kassen med kjeks etter den andre forsvant når gjengen på 40 285 fotballglade tilskuere skulle hjem fra kamp, og vi kunne lett se på folks ansikt hvilket lag som hadde stukket av med seieren i dag. (Italia 0 - Costa Rica 1). Nok en vellykket dag, og vi gikk tilbake til basen for å spille rummikub og lese bibelen.

Knut
Som nå også har blitt stoppet av politiet.

torsdag 19. juni 2014

Fridag og morsom annonsering i kirken

Tirsdag 17. Juni
Fikk startet dagen med fin skypesamtale til Norge, etterfulgt av frokost og bibeltid. Planen er å få lest hele nytestamentet i løpet av sommeren og planen starter i dag. Viss det er noen som er interessert i å være med å lese dette i sommer kan du bli med på denne planen.

Vi fikk i dag en fridag. Etter mye frem og tilbake om vi skulle til byen og være på stranda, eller om vi skulle gå rundt i byen å sjå på hvordan den ser ut, eller prøve å finne en dykkeresort som vi kunne reise på tur med eller noe i den duren, bestemte de andre vestlige seg for at det beste nok var å stikke på byens kjøpesenter. Siden eg ikkje gadd å gå rundt i byen eller til stranda alene, så ble eg med. Wooho, det kjekkeste som finnes i verden når man besøker andre kulturer er å finne det som ligner mest på vesten og besøke det. (Not... Spesielt et kjøpesenter). Men fikk vertfall tatt ut litt penger, og er nå ikkje pengelens lengre. Når vi skulle ha lunsj gjekk eg innom en restaurant som hadde eg kjempesvært utvalg og plukket litt her og litt der, mens de andre kjøpte burger og pizza. (Hmm, av og til lurer eg på om det er meg det er noe gale med når eg alltid vil prøve ut nye smaker og ting??), i stedet for gå rundt på kjøpesenteret å svanse, tok eg heller turen innom bokhandleren og fant en engelsk/portugisisk bok og studerte litt av språket istedet. 

På vei heim tok vi turen innom acai-plassen nede i gata igjen og så på fotballkamp mens vi nøt en eller annen god smoothie av et bær eg ikkje kjenner igjen. Vel på basen var det tid for å trene, og på dagens program var det 110 armhevinger(i løpet av flere 5 sett), noe som var ganske mye smerter for en som nesten ikkje har trent i det siste. Tim utfordret oss til rummikub når kvelden sank seg over Recife, og dette resulterte i en del tap for min del. 

Onsdag 18. Juni
I dag var det samling i kapellet, og nok en gang blir eg introdusert til en ny måte å gjøre ting på. Det har nemlig blitt 3 nye par her på basen fra forskjellige hold som har blitt i lag, så dette tok pastoren å annonserte til hele kirka, og fikk de 6 personene det omhandlet om, til å komme frem, slik at vi kunne be for dem og perioden de nå går inn i. Veldig annerledes enn det er heime, men likevel en veldig fin måte å gjøre det på syns eg. Det får kanskje folk til å tenke over forholdet mer, og være mer reflektert om dette virkelig er noe det skal satse på, før de hopper i det. Trenger ikkje facebook her nede for å få vite hvem som blir i lag, når det blir annonsert i kirka. 

Fikk oppdatert litt på blogogen, og det var greit å få gjort. Dagens arbeidsoppgave var igjen å ta oppvasken. Underveis i oppvasken blir avløpsrøret på gulvet tett, og plutselig flyter det vann over hele golvet. Det blir en liten stopp i arbeidet til dette er løst, og tiden brukes også til å ha en konversasjon med en på basen her med den portugisen eg kan, så da ble det pratet om reisemål som vi har vært på, og ønsker å reise til. 

Kveldens outreach gjekk til fifa sin storskjerm i byen hvor kveldens kamp ble vist. Camerun 0 - Kroatia 4. Når kampen er ferdig deler vi oss opp i små grupper og begynner å gå gjennom område og evangeliserer og deler ut flygeblad om at folk må varsle viss de kommer over seksuelle overtredelser. Kommer godt i snakk med en brasilianer som har studert en del engelsk gjennom konversasjonsgrupper, og er en av de brasilianerne eg har møtt som snakker best norsk. Men han har en tendens til å sone ut og drømme seg vekk på portugisisk mens vi prater. Likevel liker han det vi gjør, og skulle ønske han kunne være med oss en dag når vi skal ut, og han har også en del gode tips til hvordan evangelisering kan se ut.

Som f.eks klovnen som går rundt med flaske med et hull i bunnen som er utskjært slik at du får håndflaten inn. Inne i flaska har han lagt en godteribit og går rundt og ber folk om å plukke opp godteriet. Når personen så tar hånda rundt godteriet får de ikkje hånda ut igjen, og for å få den ut igjen, så må de slippe godteriet. Dette kobles opp til synden i livet til folket, og at vi må gi slipp på synden for å bli fri. Dette får meg til å tenkte på at dette faktisk er den samme måten de fanger apekatter i Nepal på, nemlig med å legge en klementin i ei krukke, og når apekatten kommer for å ta klementinen så sitter hånda fast. Og da er det bare å hente apekatten etterpå. Det er detfor viktig at vi ikkje lar noe synd får et fotfeste på oss i våre liv, slik at vi kan leve i frihet, og ikke være slaver av synden. 

Togreisen heimover går fortere enn normalt fordi gjenger drar i gang et dramasketsj, der det er en person som blir syk, trenger ambulanse, og ting skal gjøres ved en gitt setting som: rockefest, sakte film, opera, latterlig osv. Fin pauseunderholdning når vi likevel må sitte på toget et stund. 

Knut
Som fortsatt blir overrasket over ting som skjer her nede. 

onsdag 18. juni 2014

Olinda, danseshow og brasilianere som snakker norsk

Mandag 16. Juni
I dagens samling i kapellet så var sang og deling på menyen. Sangene går fortsatt både på portugisisk og på engelsk, men dette er en god måte å lære seg språket på siden teksten til begge språkene står på skjermen fremme. Så det blir litt som karaoke, bare med to tekster du må følge med på underveis. Den ene etter den andre reiser seg opp og deler de tingene gud har gjort og vist dem i løpet av uka. Historien fra stadion blir delt, og også noen historier fra når vi har vert ute på gatene.

Etter kirka så var det på tide å lage en liten hilsen til Elisabeths bursdag, og siden eg ikkje kunne være til stede når på dagen hennes så måtte eg lage en liten videosnutt. Så da teamet eg meg opp med Juan med et kamera og gjekk rundt på basen og fikk folk til å si "Gratulerer med dagen, Elisabeth" på norsk og sitt eget språk. Video av dette kan ses på: https://www.youtube.com/watch?v=U2yHOqpV0ME&feature=youtu.be

I dag var det min jobb å være med å lage lunsj og være med å vaske opp etter på. Vi beveget oss så ut mot byen Recife. Nok en gang slår brasiliansk logikk inn når vi skal velge buss, så vi tar bussen som går i feil retning, snur lengre borte i gata før det kommer tilbake igjen samme vei. På en av stoppende henger rullestoltrappa seg opp, og vi blir stående der en 10 minutters tid før vi får fikset problemet og bussen snur for å ta oss til metrostrasjonen. Noen blindpassasjerer henger seg på utsiden av bussen og blir med noen kvartal på reisen.

Når vi kommer frem til Olinda, som er på UNESCO´s verdensarvliste, og er en av byene som conquistadorene fra Portugal opprettet når det kom til Brasil for 500 år siden, og mange av de gamle kirkene og bygningene fra den tiden er fortsatt bevart her i dag. Vi splitter oss opp i grupper på 2-3 personer, og går rundt i området på bønnevandring og stopper opp og ber/prater med folk vi føler Gud peker ut for oss. Etter at vi fekk be for 3 forskjellige kvinner og vandret en runde rundt høyden beveger vi oss tilbake igjen til der vi startet. Olinda ligger på toppen av et fjell, og det er en del bratte bakker man må bestige for å komme opp dit. Dette er visst et stort hinder for brasilianerne og spesielt amerikanerne som er vant med å ta bilen om de bare skal ned gata. 

Tilbake på høyden deles vi inn i grupper etter hvilke språk vi snakker, og vi leser høyt fra efeserbrevet. En person leser høyt, og resten av gruppen svarer i ekko tilbake. Mektig stemning som oppstår i dette øyeblikket. Halve basen har også øvd inn noen sanger og det blir rigget opp en flashmob som går over i et danseshow som varer i ca 30 minutt. Mange av ungene som er rundt oss slår seg med på dansen og tar den nesten umiddelbart. Dette hadde ikkje skjedde heime hvertfall. 

Det kommer en mann bort som sier at han ikkje har gått i kirka de siste 15-16 årene, men i kveld så hadde vi tatt med kirken til han, og hadde møtt Gud her ute. I følge han var det dette han trengte for å komme tilbake til kirka og kanskje prøve det på ny. Gøy å se at det vi gjør funker.

En på basen er ganske interessert i norsk, så mye av kvelden brukes også på å lære han noen nyttige norske setninger, og plutselig har du en brasilianer som snakker jærsk.

Knut
Håper det står bra til heime.

Brasiliansk sangkultur og tapioca

Søndag 15. Juni
Eg står opp tidlig fordi eg trur eg skal være med det første teamet som skal til byen for å jobbe, så eg får i meg frokost og gjør meg klar. Ikkje før vi beveger oss nedover til bussen går det opp for meg at eg ikkje skal ut før etter lunsj. Så da brukte eg tiden til å laste opp litt bilder hit til bloggen.

Vi beveger oss ut til byen, og det går opp for meg at kulturen i Brasil er anderledes enn det er i Norge. På bussen blir det spilt kristenmusikk på høytalerne, og på toget så drar gjengen fra basen i gang med lovsang, og rundt meg ser eg at i stedet for at folk blir irritert over det som skjer, så blir de heller med å synger. Noen synger med, mens andre bare beveger munnen i takt med sangen. Det virker som om det brasilianske folket har et hjerte, der når noen begynner å synge, så blir resten med. Og viss noen danser, så er de med på det også. 

I byen rigget vi oss til med et nytt lyskryss, og i dag måtte også eg trå til litt på småsketsjene vi gjennomfører. Det er stadig folk som stopper opp og synes det vi gjør er bra. Plutselig ser vi at det kommer en stor sky med regn faretruende mot oss, så vi pakker i sammen sakene. Etter nok en vellykket dag til byen ønsker noen av jentene i gruppa å introdusere meg til litt brasiliansk mat. Så da blir eg tatt med bort til en av gatetrallene som er her, og fikk noe som heter tapioca. Dette lages ved å putte en type mel på en panne og steke dette til det blir fast form, så kan det fylles med ost eller sjokolade eller noe slikt, før det brettes over som en calzone. Interessant smak, men likevel godt. Typisk brasil sies det. Tusen takk til jentene som påspanderte dette på meg, det ble virkelig satt pris på.

Også på vei tilbake til basen var det massiv lovsang som fulgte gruppen vår på toget, og denne gangen også var det folk som ble med på allsangen. Når vi kom til busstoppen ble tiden vi hadde brukt til å forkynne evangeliet. Det ble åpnet for at folk som ville at vi skulle be for dem kunne komme frem, og det var da noen som ønsket dette. Vi stiller oss rundt personene og legger hendene på dem, og ber for dem. Det er litt rart, men også spennende å se eldre menn som kommer på gråten av et møte med Gud. 

Tilbake på basen er vi en gjeng som setter oss ned for å prate, og dele visdom og erfaringer fra livene våre til hverandre. Dette er noe av det kjekkeste som finnes med å møte nye personer, nemlig det å kunne lære av andres suksesser og tabber, og dele visdom. God råd bør ikkje holdes skjult. 

Knut
Som lærer mer av nye kulturer, og møtet mellom forskjellige kulturer.

Det er kamp i byen, og vi får gratis billeter!

14. Juni 2014
Dagen i dag startet enkelt, så eg fikk tid til å øve litt på portugisisk og skypet heim. Når vi er en del av ungdom i oppdrag så må vi også være med å bidra litt rundt på basen for at det ting skal bli gjort. De blir ikkje leid inn noen kokk eller vaskehjelp så vi må alle ta del i arbeidet som trengs å gjøres for at hver dag skal gå rundt. Så i dag var det min tur til å bære ut søppelet, og ta det med ned gata for å kaste det. Egentlig en ganske grei jobb som ikkje krever for mye anstrengelser. 

Vi oppholdt oss bare rundt på basen frem til middag og etterpå så møtte vi til lovsang i den halvbygde bygningen som snart skal bli en ny skole. Med kun et tak over oss, og åpne vegger rundt oss så stemmer vi i og synger både på portugisisk og på engelsk og søker Guds nærvær i lag. Vi gjekk også i forbønn over det som skulle skje på kvelden og at Gud måtte være med oss når vi beveget oss bortover til stadion der det skulle spille den første kampen i Recife. 

Vi ble delt opp i tre grupper, to grupper til hver sin inngang, og en som ble igjen på basen for å be og være i forbønn for oss som skulle ut. Vi tar beina fatt og begynner å bevege oss de 5-6 km som det er til stadion, selv om det egentlig bare er noen få hundre meter i luftlinje. For å få tiden til å gå så synger vi og noen av amerikanerne ønsker å lære seg en norsk sang, så da læres "Lisa gjekk til skolen" bort. Så viss du plutselig skulle møte 3-4 personer fra Texas som begynner å synge på den sangen, så er det kanskje eg som er anvarlig for det. Det begynner å regne når vi har kommet oss litt av gårde, men det er få ting som er så digg som å være ute i regn når det er varmt og godt. Heldigvis hadde eg tatt på ulltrøya så eg holdt vertfall varmen utover kvelden, (selv om det var 23 grader i lufta).

Utenfor stadion, litt på siden av inngangen, stiller vi opp med våre bannere og tre jenter i lenker. Det kommer stadig nye busser som har sluppet av et lass med japanesere og andre som skal komme å se på kampen, og det er en kontinuerlig strøm av folk som kommer til kampen. Noen stopper opp og tar bilde og slår av en veldig kort prat med oss, mens de fleste egentlig er stresset nok med å få frem billettene og finne ut hvilken inngang de bør gå inn i for å komme frem til sitt sete. 

Noen fra Chile-teamet driver også med litt evangelisering og får det for seg at de skal be om å få noen billetter til kampen. Og etter noen samtaler kommer colombieren i kontakt med en person som tilfeldigvis hadde to billetter, som bare kom å ga han en billett. Så da fekk plutselig colombieren det han ba om. Men han fikk det for seg at det var noen rundt han som ville sette enda mer pris på kampen enn det han gjorde, så da gikk han og ga den vekk til noen som hadde kommet bare for å se på folkene og stadion, med beskjeden "Gud som elsker deg over alt på jord, og som har gitt deg de gavene du har, han ønsker også å oppfylle dine lengsler, så her har du en billett til kampen". Og han gikk da tilbake til bønnen og evangeliseringen om guds kjærlighet til folkene han møtte. Med tanken: "Gud har jo gitt meg en billett allerede, så hvorfor ikkje prøve igjen?", og etter ei liten stund møter han en annen person som likte så godt det han hørte, at også han bestemte seg for å gi den ene billetten sin til colombianeren, som tok den i mot med glede. En kort perioden tenkte han på å gå inn på stadion for å få med seg kampen, men han ønsket ikkje å forlate kona. De så en person fra Argentina som hadde noen Japan effekter på seg. Heldigvis var det ei jente fra Argentina på teamet som kunne snakke med personen, og det resulterte med at de ga han billetten og sa han måtte løpe, fordi kampen var allerede i gang. 

Det var en konstanst strøm av mennesker som kom jublene, med en stor forventning til kveldens kamp, og vi fikk vist vår beskjed til mange om at menneskehandel er ekte. Etter at vi hadde stått der en 20-30 minutters tid så kom det noen vakter med politieskorte bort for å bortvise oss. De syntes vi sto litt for nære stadion, så vi ble bedt om å bevege oss litt lengre ned i gaten. Der sto vi og oppmuntret folket som kom springene, de som var litt sene til kampen, om at det kun var 200 meter igjen, rundt svingen, og at kampen allerede hadde startet.

Tilbake på basen hadde ei dame fra Canada  som hadde vært i forbønn for kvelden får et syn fra Gud om at noen som var med stadion skulle få en billett. Gud spurte så henne om hun ville gitt bort billetten, viss det var noen andre som ville få mer glede av det enn henne, og etter litt krangling med Gud om at hun tross alt hadde fått billetten så hun fortjente jo å kunne se kampen som hun hadde ønsket. Men så hadde Gud visst henne at alt du har, har du fått fra Gud, og det som er gitt deg, skal også du gi videre til andre. Så da hadde ho kommet frem til at ja, hun ville gitt bort billetten viss den hadde kommet til enda større glede for noen andre.

Tilbake på stadion så er det på tide å bevege oss tilbake til basen, og vi setter i gang med å gå de 5-6 km og kommer ett stykke av gårde. Eg ber (og muligens noen andre også?) om at vi skal få skyss av en av bussene på veien tilbake, fordi de står jo bare der å venter uansett, og ca 5 minutt senere så er det noen fra gruppen vår som roper at vi har fått skyss med en buss, og den kjører oss de siste 3 kilometerene. 

Å komme seg i seng etter å gå ca 1 mil den dagen, i flipp floppers, gjorde godt. Veldig godt. Beina var trøtte, og småverket litt, så følelsen av å hoppe i seng da er ubeskrivelig. Eller kanskje ikkje, det er vell det som de kaller lettelse. 

Knut
Som er litt i ekstase over det Gud gjør her nede, håper dere har det bra heime, og at dere koser dere.

lørdag 14. juni 2014

Demonstrasjon utenfor hotellet der spillerne sover

13. Juni 2104
Etter en kort frokost møtte vi hele gjengen utenfor basen. Der fekk vi en kort briefing om hvordan dagen så ut, og ba før vi beveget oss mot byen Recife. Det er spennende å se hvordan bønn kan samle folk, selv om ikkje alle skjønner hva som blir sagt (les meg). 

Klar for å reise inn til byen.
Trangt om plassen på toget.

Vi delte oss opp i to grupper, den den ene gruppen stakk til flyplassen og den andre gruppen som eg var med stakk til VM-hotellet i byen. Først var det ned å ta offentlig buss ned til metroen, og allerede der var det litt trangt. Men det som er greit i Brasil er at viss du har kjøpt en billett til bussen, så kan du kjøre på metroen på samme billett. Når vi kom til metroen så var det masse folk, og vi måtte presse på for å i det hele tatt komme på toget. For ca 45 minutt så sto vi som halvkokte spagetti i en tettpakket boks. Vi byttet metro når vi nærmet oss byen, og gjekk det siste stykket ned til stranda i Recife. Dette skal visst nok være den populære stranda i Recife, og i følge en lokal person så har de tre problem i Recife: Hai, forurensing og prostitusjon. Det blir sagt at de fleste haiangrep som har skjedd mot mennesker har skjedd her i Recife, mye pga forurensningen som har drept alle organismene langs kysten her, og gjort haiene her sulte nok til at de går til angrep på folk. Plutselig må eg kanskje tenke meg om en gang til før eg hopper uti akkurat her med et surfebrett.
Tim blir intervjuet av tv og nyhetskanaler utenfor Golden Tulip

Vi kommer frem til hotellet vi skal være utenfor, Hotel Golden Tulip, hvor alle spillerne som skal spille i Recife sover på. Uten for inngangsdøra står det mange journalister fra både lokale og nasjonale media og tv-stasjoner, og siden spillerne ikke ga så mye liv fra seg, så fikk vi veldig mye oppmerksomhet når vi rigget oss opp på andre siden av veien. Med 3 brasilianske jenter lenket opp i kjetting og en person som holder lenkene bak dem. Noen av oss holder banner med teksten: "Dette kunne vært din datter" og "Prostitusjon er linket til menneskehandel". Plutselig kan eg se 15 kameraet siktet mot oss, og 5 store filmkamera som filmer det vi holder på med. Tim, vår nederlandske leder, blir også intervjuet fra 5 forskjellie medier, som nasjonaltv fra Afrika, og mange av de store mediahusene i Brasil.

En artikkel fra dagen i dag kan du lese her:
Jentene er lenket opp for å symbolisere alle de som lever i fangenskap pga menneskehandel.

Vi har også en gjeng med oss som har øvd inn et lite dramastykke, som blir vist hver gang det røde lyset kommer opp i lyskrysset. Film fra dette kommer når eg får komt på en datamaskin. (Noe eg må få gjort ganske snart). Men dramaet er kort og konkret, og får frem budskapet om at menneskehandel skjer, og at det er ikkje bare en spøk. En mann som kidnapper ei jente, og får folk rundt henne til å tie.

Del av pauseunderholdningen for bilistene som kjørte forbi stranda.
Pga mange opprør og slikt i det siste i Brasil, så er media ganske raske med å plukke opp demonstrasjoner og opprør som dukker opp. Selv om politiet stod rett på siden av oss, så gjorde de ingenting, og lot oss holde på med å vår stille protest. De var vel mer opptatt med å faktisk være klar til å gripe inn viss det skulle bli noe problem rundt fotballspillerne.

Etter en god demonstrasjon så tok vi den 2 timers lange turen tilbake til basen og kom rett til lunsj. Og etter lunsj var det tid for arbeidsoppgaver for hele gjengen, slik at basen blir ren og fin. Min oppgave var å hjelpe til på kjøkkenet med å rydde opp etter lunsj. Det er gøy å se hvor fort ting blir gjort når alle er med å hjelper til.

Det var så duket for kamp mellom Spania og Nederland, og siden Tim og en annen leder her nede er fra Nederland, måtte vi selvfølgelig følge med på kampen. Vi ble servert en oransje kokosnøttkake og kampen var i gang. Før kampen var nederlenderne ikke så høye i hatten, og fryktet at Spania skulle overkjøre dem. Og dette ble også bekreftet når Spania skårte på straffe. Men det snudde fort når Nederland skårte på slutten av første omgang. Stadig flere folk rundt på basen fikk med seg at det gikk bra med Nederland, fordi de skrek det ut fra vinduet hver gang det ble en ny skåring. Du kan tenkte deg at nederlenderne var i ekstase når kampen var over. 

Der var en gjeng fra basen som tenkte å stikke ned i gata for å ha en Acai (A-sa-i), så eg slo følge med dem og vi bestille alle en medium-størrelse hver, men det var mer en godt nok, fordi porsjonene var kjempestore. Acai er en type bær fra Amazonas som kun fås der. De må spises innen 24 timer fra de blir plukket viss du ikke lager juice eller fryser dem, og det er derfor kun i Amazonas du kan få tak i dem. Skal visst nok være kjempesunne, og forskere kommer stadig tilbake for å utforske mer av dens egenskaper. 

Acai most som smoothie, med banan, granola og melkepulver. Mmm.


I løpet av kvelden så kom det flere folk til basen, og mesteparten av kvelden gikk med til å forklare en "norsk"-familie fra Usa om hva de bør gjøre i Norge viss de tar turen, og at de må prøve tradisjonelle norske retter som lefse og smalahove. I tillegg er det gøy å utveksle erfaringer fra hva Gud har gjort i gjennom våre liv frem til nå, og hvordan det ser ut andre plasser enn hjemme. 

Knut
Etter en vellykket oppmerksomhetsdemonstrasjon utenfor VM-hotellet.

torsdag 12. juni 2014

Det første døgnet

12. Juni 2014
Tropenatt med ca 24 grader hele natta. Frokost skulle være klokken 7, men eg glemte å skru på alarmen, og ingen av de eg sov på rom med ønsket å vekke meg den første natta, så da lå eg der til kl 9. Vel, ingen frokost på meg denne dagen.

Mer maling, men også pynting til kveldens kamp mellom Brasil og Kroatia

Vi fortsatte med å jobbe med bannerene vi startet med i går, og det ble også laget en del til. Dei fleste bannerene prøver å sette fokus på menneskehandel og koblingen dette har til prostitusjon. Det er en liten gjeng som øver inn et dramastykke i kjent YWAM-stil, mens noen av oss maler. Mye av dagen går med på dette, bortsett fra en del turer innom drikkefonten. Det er virkelig godt med vann i denne varmen. Noen begynner å pynte til kveldens kamp. Tre-fire personer får i oppdrag å lage et lærret som kan brukes under kampen, og en del av jentene på basen henger opp mye gult og grønt pynt i mellom brasilianske flagg. 

Det smaker ekstra godt når lunsjen blir servert. I dag er det ris med kylling og bønner som er på menyen. 

Tilbake i hallen der vi maler bannere begynner de å sette frem plaststoler og folk finner frem gule og grønne fotballskjorter for nå er det snart fotball som er blant det viktigste som finnes her. Lydanlegget blir testet, og stemningen stiger for kveldens kamp. Hele gjengen reiser seg under nasjonalsangen, og synger med med hele hjertet.



Mye heiing, og skriking og roping oppstår i det kampen starter, og stemningen er god helt frem til selvmålet. Skuffelsen brer seg når det går opp for dem at en av deres egne har gitt Kroatia ledelsen. Stemningen har nå synket noen hakk, helt frem til Brasil kommer med et stjerneskudd nede i høyre hjørne. Et knallskudd klistet inntil stolpen. Og hele gjengen hopper i taket og springer rundt og hoier og danser.

Pausen kommer, og alle sammen beveger seg med en gang for å hente litt mat før kampen starter igjen. Det blir servert en pølsegryte i lag med brød, og vi er plutselig klar for en ny omgang. Brasilianerne bryr seg ikkje så mye om at dei får et litt billig straffe, og jubelen stiger i taket når straffen går inn. Tidligere på dagen var det en på basen som sprang rundt og spurte hva folk trudde ville bli kveldens stilling, der min gjetning var 3-1 til Brasil. Dette måtte jo selvfølgelig oppfyllet og på overtid klarer Brasil og få inn det siste målet, og hele Brasil er i fyr og flammer. Rundt oss til alle kanter blir det sendt opp fyrverkeri, og utover hele kvelden kan vi høre musikk og god stemning i alle retninger. Dette er virkelig en skikkelig god start for et folk som mener at kun gull er godt nok i dette mesterskapet. Og eg begynner sakte, men sikkert å like fotball litt mer og mer, og ser at det er en ting som kan samle et helt land til å stå sammen. Så fort et kommer meg på en pc, skal eg prøve å laste opp litt bilder og film fra dagen.

Håper dere alle der heime har det kjempebra. I morgen tidlig skal vi ut og bruke bannerene vi har brukt dagen og gårsdagen på å ordne. Dere får høre mer om dette i morgen, og vi får se hva Gud vil gjøre med morgendagen.

Knut
Som svetter vekk i 27 grader.

onsdag 11. juni 2014

Velkommen til Recife (uttales: He-sif)

11. Juni 2014
Selv om flyet til Recife var 2 timer forsinket stod det fortsatt en mann med et stort smil på flyplassen med navnet "Knut Bjorsvik -YWAM" påskrevet. Vi får hilst før vi setter oss i bilen og kjører gjennom gatene på vei til basen. Det første som slår meg i det eg går ut av flyplassen er at det er ganske varmt. Med 27 grader i skyggen, og fina veret kjører vi videre. Denne blide mannen som hadde et brasiliansk navn som eg ikkje klarer å stave har vært i New Zealand for et år, og har derfor litt engelskkunnskaper, noe som ikkje alle i Brasil nødvendigvis har. På veien passerer vi en politimann som trekker pistolen mot to menn som kommer på en motorsykkel. Hvordan det gjekk vett eg ikkje, fordi vi kjørte fra de.

Vel framme på basen får eg en kort introduksjon om kor ting er og får lagt fra meg bagasjen ved senga mi. Blir servert en god porsjon med mat før eg tusler videre bort til kapellet. Der er de i full gang med å undervise om menneskehandel, om hvordan dette ser ut i 2014, og hva vi skal gjøre senere i veka. Etter å ha vert på basen i 30 min blir eg plassert i arbeid, og nå skal det males banner. Temaet er menneskehandel, og teksten "Prostitusjon ---- Menneskehandel" som er lenket sammen med kjetting. På en annen kommer teksten "exploracion sexual é crime" som lyder at seksuell utnytting er en forbrytelse.
Planen er å gjøre en demonstrasjon ved noen hotell for å gjøre folk oppmerksomme på temaet.

Det males for alle krefter her
Banner under konstruksjon

En av bannerne er klar
Etter dette er gjort stikker eg og Tim (min gode venn fra Nederland som eg møtte på Hawaii) og blir guidet rundt på basen. Muligens bilder fra det kommer ganske snart. Nede på rommet hans stopper vi litt opp og prater. De lokale synes ikkje dagens middag er veldig stas, så de bestiller 2 pizzaer i stedet til oss. Eg får øvd meg i portugisisk, selv om det pr nå kun er ca 10% av ordene eg klarer å forstå, og enda færre eg klarer å uttale. Men eg lærer, og snart er vel ikkje dette så vanskelig dette heller. Dei diskuterer volsomt på om de skal lære meg skikkelig portugisisk eller slangversjonen som blir brukt i området.

Kvelden brukes så på å catche opp litt på hva programmet fremover er, og koss det har vært her den siste tiden. Så var det bare å vente på at klokken skulle bikke 9, fordi nå er hvertfall eg trøtt etter all reisingen. De ble også mørkt allerede 1730, så det er eg heller ikkje helt vant med, kontra nesten nattsola i Trondheim. Plutselig var kvelden der, og øynene og kroppen skriker etter å legge seg. Nå må eg få pusset tennene før eg sovner 0200(norsk tid)

Knut
Velkommen til Recife.

Det siste stykket til Recife og nye mennesker

11. Juni 2014
Det kjekkeste som finnes med å reise er alle menneskene vi møter på veien frem til vår destinasjon. Selv om Recife blir min destinasjon for denne turen prøver eg så godt eg kan å skape litt relasjoner på veien. Som for eksempel England-supporteren som sprang rundt med falsk VM-pokal, som det var mange som ville komme bort for å holde og ta på. En enkel samtale som starter med å spørre om pokalen er ekte, fører til at vi prater om VM, Brasil, Norge. Vi ler litt av at Norge ikkje en gang er i VM, og nordmannen i meg forsvarer Norges ære med å vise til at Brasil aldri har slått Norge. Han hadde visst en norsk svigerbror som pleide å si det, noe kona fra Brasil pleide å få hørre. Videre på min vei til Terminalen må eg hjelpe noen fra India til å finne veien, og slår selv følge med en Nederlender. Dataingeniør på reise til Brasil for å møte famile der nede.

Finner frem til flyet som skal ta meg til Sao Paolo


Vi hopper på flyet som skal ta oss til Sør-amerika. Mellom en hyggelig fyr fra London som studerer kriminologi og jobber med rusavhengige i byen, og en rough neck elektrikker fra Skottland som er utplassert på norske plattformer. En 14 timers tur går fort når praten går. Og plutselig var det tid for å sove litt, og der forsvant 6-7 timer. Flyet plasserer seg på 36000 fot høyde og cruiser nedover kysten til vi flyr over Brasil. Det er fortsatt mørkt rundt oss, siden den lokale tiden er 400 og vi har fortsatt 1,5 time igjen til vi lander i Sao Paolo. En enkel visakontroll før problemene begynner litt mer.

Det måtte jo vere terminalen lengst borte som man skulle til.


Da eg reiste i Trondheim sa flypersonalet på flyplassen at bagasjen skulle bli sendt helt til destinasjonen Recife. Eg syntes det hørtes litt rart ut, så eg måtte dobbelsjekke dette før eg satte meg på flyet sørover. Dette førte til at eg gjekk rett forbi bagasjeplassen i Sao Paolo og beveget meg videre i terminalene. Plutselig sto eg der i skranken, og ville dobbelsjekke om det var slik at eg burde hentet bagasjen for så å sjekke dette inn igjen. Sim! Og da lå plutselig bagasjen utenfor min rekkevidde. Eg ble henvist til tapt bagasje i neste terminal og prøvde meg frem med min portugisisk og deres dårlige engelsk til eg til slutt møtte noen som kunne være med meg å plukke opp bagasjen. Vi måtte da gå tilbake til den terminalen eg kom fra, og eg ble plassert mellom alle menneskene med personskilt mens vakten hentet sekken for meg. Det er hyggelige folk med god service her i Brasil.

Det ventes storinnrykk til Brasil


Sekken blir sjekket inn for den siste reisen, og da var det å finne neste gate. På boardingkortet står det 1C, og når eg følger skiltene til C ender det i ingenmannsland. Eg spør en vakt om veien og han peker i retning av D. Joda, "C" kan vel kanskje være "D". Etter litt vandring begynner eg å lure litt, fordi det virket jo litt rart. Plutselig møter eg engelskmannen som eg møtte i London, han med VM-pokalen. Eg spør han om han vet kor vi skal gå. Han tar med seg den Brasilianske kona si og tar meg med bort til den samme vakten eg spurte tidligere, slik at hun kunne snakke med vakten på portugisisk. Han peker i samme retning som sist gang, og eg får forklaring på hva eg skal sjå etter når eg kommer bort dit. Plutselig var det A som var "C". Obrigado (takk). Eg takker og beveger gjennom sikkerhetskontrollen og videre til min gate.

Politiet kjører rundt på segways.


Kommer i kontakt med to piloter fra Lima, Peru som også skal til Recife for å plukke opp et fly som de skal fly videre dagen etterpå. Siden dei bare skal være i byen i en dag, ønsker dei å ta meg med ut å ta en drink eller spise noe i kveld med meg.

Mens eg sitter på facebook og prater med folk heime blir det ropt opp at alle som skal til Recife må komme med en gang. Det virker som det haster veldig, så eg pakker sammen og hopper på flyet. Det visste seg at flyet ikke lettet før nesten 2 timer senere. Flyet er plutselig en time forsinket, og beskjedene vi får kommer på portugisisk. Har visst nok ikkje lært meg nok til å forstå det enda. Og den engelske beskjeden er ikkje så mykje betre den heller: "Ladies and Gentlemen (perfekt engelsk)... bla bla bla (skravl som ikke er til å forstå)..." =). Da får eg vel bare sitte stille og vente da... Tenker at eg kanskje burde gått på do når eg hadde sjangs i Sao Paolo. Men vi får en kjempegod karamell med smak av cappochino, så eg er fornøyd tross ventingen. Det er rart å være i sitasjonen der man ikkje forstår det som blir sagt mer enn det vi forstår.

Knut
Siste fly til Recife, 1150 lokal tid.
Touchdown 12:55

tirsdag 10. juni 2014

Det gjøres klart for nye eventyr

Brasiiil
10. Juni 2014
Eksamene levert - Check
Shorts - Check
T-skjorte - Check
Pass - Check
Billett - Check
Bibel - Check...
Etter 3 år med reiselengsel, ca 6 mnd planlegging, 3 mnd med portugisisk øving, 5 eksamener levert, begynner sola endelig å glise til meg og sier at neste gang du får se meg skikkelig vil du være på den andre siden av jorden. Flyet fra Trondheim går nå halv 4, og eg sitter på bussen og gleder meg til det som skal komme de neste 2 mnd. Det ble et tårevått øyeblikk i det eg gjekk på bussen og reiste vekk fra Trondheim by og Elisabeth. I bakgrunnen på bussen hører eg at det er andre også som er på reisefot. Andre som skal bort over pytten til VM.
Sekken er pakket og klar for å bli fraktet.


I vente har eg 2 mnd med brasiliansk kultur, mange nye spennende folk, portugisisk, fotball, 26 grader, Gud og god undervisning. Hva som konkret venter på meg der borte er fortsatt uviss, men Brasil er kjent for å ha en varm kultur og et folk som tar livet litt når det kommer. Reisen går nå fra Trondheim, Oslo, London,  Sao Paulo  og til slutt til Recife. På flyreisen skal eg sove, lese meg opp på portugisisk, se film, og kanskje, sist men ikkje minst prate med nye folk som også er ute på reisefot.

Flyet ned til Oslo gikk kjempegreit, fekk til og med litt søvn. Flyet videre til London var litt forsinket, og da hadde eg plutselig god tid på å komme meg gjennom Gardermoen helt bort til utenlandsavdelingen. Etter noen korte telefonsamtaler var det på tide å forlate norsk jord for de neste 2 mnd. Forberedelsestiden har gått fort, og plutselig var dagen her.

1800 ruller vi ut på banen. Vel plassert på nr 27A kan eg se ut av vinduet at det kommer et fly fra venstre som nesten kommer flyvende rett mot oss. Både piloten og flytårnet har sett at dette ikkje nødvendigvis går veldig bra, og vi må vente til flyet lander rett forran oss før vi ruller videre. Helt stille nå, alle knapper på dashboardet blir sjekket en siste gang, før brølet fra noen kraftige turbiner begynner å ta overhånd. Solbrillene er trekt ned og piloten har linja på rullebanen klar. Bremsene slås av, det rister litt i flyet og vi blir dratt bakover i setene i 28 sekund før vi er i lufta. Snart kan eg bekrefte optimistens ordtak om at det alltid er blå himmel bak skyene, og begynner å tenke at det er godt eg ikke er en pessimist som vil si at det alltid er grått under skyene.

London fra oven


Klokken er nå 1920 norsk tid. Det er fortsatt en del timer igjen før eg lander, og den tiden skal nå brukes på å terpe portugisisk, irritere seg over at "O", "L" og "," ikke funker på tastaturet når eg skal skrive, lese bøker, stirre på små tankskip langt der nede på den blå sjøen og fikk akkurat en kopp rykende fersk (så fersk den kan bli på et fly) kaffe og lener meg dermed bak i stolen mens eg flyr over en vindmøllepark til havs. Digger at Sas har wifi på flyet. Og der forsvant internetten i det eg skulle publisere så derfor må eg nå vente til eg lander i London.

Vi flyr sightseeing over byen London. Jammen meg en stor by dette her. Fotballbanene konkurrerer med rugbybanene om hvem som får flest baner, vindmølleparkene pryder byen i lag med solcellepanelene som glinser i solen. Det ene gamle huset etter det andre er linet opp langt gatene, de røde bussene frakter folk hjem fra jobb og vi får oppleve effektiviteten til Heathrow, London. Det ene flyet etter det andre svinger seg inn i nedstigningsløypen, og frekvensen mellom flyene som lander er ca 30 sekund. Dette gjør at eg kan telle opp til 7 fly som er på rekke og rad når vi har landet. Det er litt vanskelig å finne parkeringsplass til flyet, og vi må vente ca 5 min før vi får tildelt plass. Klokken er nå 2015 norsk tid og det blir noen timer venting her til flyet mot Brasil letter.

Heathrow er stooor. Først må man gå i 10 min for å. Komme til bussen som skal ta meg til Terminal 1. Enda 10 min kjøring før eg kommer på til terminalen som er den rene labyrinten. Heldigvis er det mange hyggelige folk her, og det er et smil å hente i alle samtaler. Kommer godt med å ha vært tolk i Salem det siste året nå. Fotballglade folk vender ansiktet mot VM. Klokken er 2000 lokaltid  (2100 norsk) og det er fortsatt 2 timer til den lengste etappen.

Håper alle dere kommer til å få en fantastisk sommer, der Gud vil lede deg inn i mange forskjellige eventyr. Må dette bli sommeren der du utfordrer deg selv, og prøver ut noe nytt.

Hilsen Knut
(fra noen tusen fot over havet med snuten mot London og Recife.)
Flyplassen Heathrow, London.