onsdag 11. juni 2014

Det siste stykket til Recife og nye mennesker

11. Juni 2014
Det kjekkeste som finnes med å reise er alle menneskene vi møter på veien frem til vår destinasjon. Selv om Recife blir min destinasjon for denne turen prøver eg så godt eg kan å skape litt relasjoner på veien. Som for eksempel England-supporteren som sprang rundt med falsk VM-pokal, som det var mange som ville komme bort for å holde og ta på. En enkel samtale som starter med å spørre om pokalen er ekte, fører til at vi prater om VM, Brasil, Norge. Vi ler litt av at Norge ikkje en gang er i VM, og nordmannen i meg forsvarer Norges ære med å vise til at Brasil aldri har slått Norge. Han hadde visst en norsk svigerbror som pleide å si det, noe kona fra Brasil pleide å få hørre. Videre på min vei til Terminalen må eg hjelpe noen fra India til å finne veien, og slår selv følge med en Nederlender. Dataingeniør på reise til Brasil for å møte famile der nede.

Finner frem til flyet som skal ta meg til Sao Paolo


Vi hopper på flyet som skal ta oss til Sør-amerika. Mellom en hyggelig fyr fra London som studerer kriminologi og jobber med rusavhengige i byen, og en rough neck elektrikker fra Skottland som er utplassert på norske plattformer. En 14 timers tur går fort når praten går. Og plutselig var det tid for å sove litt, og der forsvant 6-7 timer. Flyet plasserer seg på 36000 fot høyde og cruiser nedover kysten til vi flyr over Brasil. Det er fortsatt mørkt rundt oss, siden den lokale tiden er 400 og vi har fortsatt 1,5 time igjen til vi lander i Sao Paolo. En enkel visakontroll før problemene begynner litt mer.

Det måtte jo vere terminalen lengst borte som man skulle til.


Da eg reiste i Trondheim sa flypersonalet på flyplassen at bagasjen skulle bli sendt helt til destinasjonen Recife. Eg syntes det hørtes litt rart ut, så eg måtte dobbelsjekke dette før eg satte meg på flyet sørover. Dette førte til at eg gjekk rett forbi bagasjeplassen i Sao Paolo og beveget meg videre i terminalene. Plutselig sto eg der i skranken, og ville dobbelsjekke om det var slik at eg burde hentet bagasjen for så å sjekke dette inn igjen. Sim! Og da lå plutselig bagasjen utenfor min rekkevidde. Eg ble henvist til tapt bagasje i neste terminal og prøvde meg frem med min portugisisk og deres dårlige engelsk til eg til slutt møtte noen som kunne være med meg å plukke opp bagasjen. Vi måtte da gå tilbake til den terminalen eg kom fra, og eg ble plassert mellom alle menneskene med personskilt mens vakten hentet sekken for meg. Det er hyggelige folk med god service her i Brasil.

Det ventes storinnrykk til Brasil


Sekken blir sjekket inn for den siste reisen, og da var det å finne neste gate. På boardingkortet står det 1C, og når eg følger skiltene til C ender det i ingenmannsland. Eg spør en vakt om veien og han peker i retning av D. Joda, "C" kan vel kanskje være "D". Etter litt vandring begynner eg å lure litt, fordi det virket jo litt rart. Plutselig møter eg engelskmannen som eg møtte i London, han med VM-pokalen. Eg spør han om han vet kor vi skal gå. Han tar med seg den Brasilianske kona si og tar meg med bort til den samme vakten eg spurte tidligere, slik at hun kunne snakke med vakten på portugisisk. Han peker i samme retning som sist gang, og eg får forklaring på hva eg skal sjå etter når eg kommer bort dit. Plutselig var det A som var "C". Obrigado (takk). Eg takker og beveger gjennom sikkerhetskontrollen og videre til min gate.

Politiet kjører rundt på segways.


Kommer i kontakt med to piloter fra Lima, Peru som også skal til Recife for å plukke opp et fly som de skal fly videre dagen etterpå. Siden dei bare skal være i byen i en dag, ønsker dei å ta meg med ut å ta en drink eller spise noe i kveld med meg.

Mens eg sitter på facebook og prater med folk heime blir det ropt opp at alle som skal til Recife må komme med en gang. Det virker som det haster veldig, så eg pakker sammen og hopper på flyet. Det visste seg at flyet ikke lettet før nesten 2 timer senere. Flyet er plutselig en time forsinket, og beskjedene vi får kommer på portugisisk. Har visst nok ikkje lært meg nok til å forstå det enda. Og den engelske beskjeden er ikkje så mykje betre den heller: "Ladies and Gentlemen (perfekt engelsk)... bla bla bla (skravl som ikke er til å forstå)..." =). Da får eg vel bare sitte stille og vente da... Tenker at eg kanskje burde gått på do når eg hadde sjangs i Sao Paolo. Men vi får en kjempegod karamell med smak av cappochino, så eg er fornøyd tross ventingen. Det er rart å være i sitasjonen der man ikkje forstår det som blir sagt mer enn det vi forstår.

Knut
Siste fly til Recife, 1150 lokal tid.
Touchdown 12:55

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar